Jeg leste at designerne Arne & Carlos mener langsomheten er på vei tilbake. Med det mener de at den nye luksusen er å ha tid til å lage ting selv, og at vi er inne i en tid der vi foretrekker ekte vare laget for hånd fremfor juks. Jeg vil vel si at jeg har satt pris på langsomheten i mange år, om det betyr å håndlage julekort som jeg sender til mine venner og familie hvert år, eller lage smykker som jeg bruker selv eller som jeg også har gitt bort, eller ikke minst strikke plagg eller sy duker som jeg bruker selv eller gir bort. Langsomt laget, og ekte vare.
Følelsen av denne langsomheten merker jeg daglig når jentene mine tar på seg en av de strikkede tunikaene jeg har laget til dem, uten at jeg selv sier at de skal ta den på. Jeg merker følelsen av langsomheter når de tar på seg Copy hat’ene som de elsker å bruke selv nå når temperaturen ligger opp mot 20 grader, og jeg har sagt til dem at de ikke trenger bruke lue hele dagen lenger. De tar på seg favorittluene allikevel. Jeg merker langsomheter når jeg får e-post fra min venninne i Nevada(hvor det fremdeles er vinter og det snør daglig)som fikk et par Selbuvotter og en Hardangerduk i gave. I e-posten forteller hun at hun bruker vottene hver dag og at duken ligger fremme på bordet hennes. Jeg føler langsomheter når jeg får høre via andre hvor glad en gammel tante ble for det
spesielle julekortet og den selvlagde såpen hun fikk fra meg. Eller jeg får en sms fra min svigerinne, som forteller at hun igjen har fått komplementer for en kjole jeg strikket til henne for 2 år siden. For ikke å snakke om hvilken glede det er å lage det langsomme No Knead Bread, som skal heve i 18 timer, og som både smaker og ser helt fantastisk ut! Oppskriften på dette fantastiske brødet finner du her.
Når jeg gir bort noe jeg har laget selv, gir jeg også av min kjærlighet. Tenk deg selv hvordan skapelsen av en f.eks en strikket kjole er: Jeg legger opp masker, teller masker i mønster, rekker opp fordi jeg kanskje var ukonsentrert og strikket feil på et tidspunkt. Syr i ermer og fester tråder. Jeg bruker mange timer, legger igjen mye kjærlighet mens jeg jobber med plagget, gleder meg til å gi det bort, og håper at mottageren skjønner at de ikke bare får et plagg, men også min kjærlighet. Det faktum at jeg gir så mye av meg selv i et håndlaget plagg, gjør at jeg ikke kan strikke til gud og hvermann. For jeg kan jo ikke gi min kjærlighet til alle!
Men, som dere sikkert skjønner, går det jo ikke bare en vei, dette her. Som dere ser av det jeg skriver får jeg jo mye kjærlighet tilbake. For hver gang jeg blir gjort oppmerksom på at noe jeg har laget og gitt bort blir satt pris på, blir mitt hjerte større(som jeg pleier å si til barna mine når de gir meg kjærlighet på den ene eller andre måten), som er en fantastisk følelse! Og er det ikke det som er viktig i livet? Sette pris på og bli satt pris på? Glede andre og bli gledet? Det må da være definisjonen på lykke, spør du meg 🙂
Strikkelidenskap 